av Peter Butenschøn, arkitekt. Teksten er hentet fra jubileumsboken Kulturuttrykk på Adamstuen: Norges veterinærhøgskole 75 år.

Innhold:

Veterinærhøgskolens bygninger ligger tilbaketrukket utenfor allfarvei på Adamstuen i Oslo, på flaten rett innenfor Kirkeveiringen i nærheten av Ullevål sykehus. Folk flest vet knapt hva som skjuler seg i de store bygningene bak Ullevålsveien. De har kanskje merket seg at det er dyr der, særlig barn har kjent gårdslukten som av og til siver ut fra området, og de uvante lydene av dyr som jamrer og bjeffer, vrinsker og rauter. Men spør du om hvor Veterinærhøgskolen er, så vil nok de fleste riste litt spørrende på hodet. Det er som en liten by i byen, med sine særegne og litt aparte fortellinger.

Området her oppe nord for sentrum er i det hele tatt litt utydelig. De tette boligkvartalene i skråningen ned mot byen, på Bislett, Bolteløkka og Fagerborg, har gått over i en mer variert sammensetning av gamle villaer, boligkvartaler og institusjoner. Her har folkehelse, barnevern, tannleger og veterinærer under siste hundreårs byekspansjon kunnet slå seg ned på Akergårdenes store jorder, helt inntil grensen for Oslo kommune, før sammenslåingen med den mer landlige kommunen Aker i 1948. Her fikk de ligge utenfor rekkevidde av den fremvoksende hovedstaden, da industrien bygget sine store anlegg langs fossene i Akerselva på 1800-tallet, og tette boligkvartaler ble reist for arbeiderklassen øst for elva og for den nye embetsstanden lenger vest. Her grenset den gamle overklassen på Fagerborg inn mot middelklassen på Bolteløkka og arbeiderklassen på Ila. Klynger av gamle trær og rester av gårdsalléer inne på Veterinærhøgskolens område, med viltre lindetrær og knudrete piler, forteller om en mer landlig tilværelse for ikke så altfor lenge siden.

Høgskolen vender egentlig sørøstover, ut mot General Birchs gate som går fra Ullevålsveien opp mot Lindern. General Paul Birch fikk sin gate noen år etter sin død i 1863; han hadde utmerket seg i felttogene i 1808 og 1814, holdt vakt over forsamlingen på Eidsvoll i 1814 og ble senere eier av gården Store Ullevål, generalkrigskommissær og generøs mesén, og så stort sett glemt etterpå. Den staselige hovedbygningen, med aksefaste lave fløyer på sidene, har en stor plen med grusganger og skiferheller ut mot gaten, hvite nymalte spilebenker og stramme plantefelt, og et solid smijernsgjerde med porter mot denne gaten. Med stor skrift høyt oppe på fasaden fortelles hva som foregår her, Norges veterinærhøgskole. Bokstaven g i navnet er nok av nyere dato, etter at det først sto i og deretter y. Men det er bakom denne store bygningen at høgskolens liv utfoldes, hvor dyr og mennesker inngår i særpreget samspill i et mangfold av bygninger, noen åpenbart verksted, garasje og lager, noen mer forseggjorte og staselige, noen som hovedbygningen i grå murpuss, noen nyere med lange regelmessige fasader i rød tegl og flate grå utskytende takflater. Her inne på området ligger driftsbygninger, veterinærmedisinske enheter, laboratorier, undervisningsbygg, velferdsbygg og kontorblokker spredd langs asfaltveier mellom parkerte biler. Det er biler overalt, de setter et røft og praktisk preg på det hele, sammen med noen svære containere og brakker stilt opp på ledig plass mellom bygningskroppene. Noen hester går i en innhegning mot nord mens andre står og sparker dovent inne i boksene i kirurgibygget, noen hunder gjør iltert i et annet hus, halm ligger og lukter ganske godt rundt et avfallspunkt, gartnere raker under noen store trær. Bortsett fra suset av store ventilatorer er det stille, med få tegn på hva som egentlig foregår inne mellom alle husene, godt gjemt vekk fra gatene utenfor. Noen unge mennesker, mest jenter med bøker under armen, krysser opp mot velferdsbygget og bærer tegn om at dette ikke er en nøktern produksjonsbedrift, men at det handler mest om skole og forskning, dyr og unge mennesker, natur og sykdom og landets høyeste dyremedisinske kompetanse.

Veterinærhøgskolen er som et avlukket lite landskap. Smijernsportene kan skyves åpne, og den store industriporten mot nord glir langsomt til side når du ankommer i bil eller på sykkel. Det er praktisk nok; det fortelles at den store porten kom på plass etter at en gal ku en dag rømte opp mot barnehagen og vakte bestyrtelse og redsel før den ble fanget inn og tauet tilbake, trolig til en ublid skjebne. Det er et eget lite samfunn her, med sine innbyggere av folk og dyr, med egne regler og en særpreget historie. Tidligere bodde det mange familier inne på området, i leiligheter over de lange fløyene til hovedbygningen og i hus lenger bak på området. De passet dyrene, og på det mest folksomme hadde de til og med sitt eget 17. mai tog.

Skal, skal ikke bygge skole?

Å bygge hus for Veterinærhøgskolen ble en tidkrevende affære, en langdryg prosess selv til norsk å være. Allerede i 1811 ble Selskapet for Norges Vel forelagt et forslag om opprettelse av en egen veterinærskole i Norge. Norsk veterinærkompetanse var stort sett utdannet i København, og det måtte bli en del av det nasjonale prosjekt ved frigjøringen fra dansk styre i 1814 å opprette en norsk institusjon, både for å bygge opp et livskraftig norsk landbruk med produktivt storfe og småfe, sikre en velfungerende transport med hest og vogn, og for å ivareta kavaleriregimentenes behov for sunne og velskodde dyr. Men i mange år ble det mest brev mellom departementene og ulike oppnevnte kommisjoner, med debatter i Stortinget og i Det akademiske kollegium ved universitetet.

Utover på 1820-tallet bevilget Stortinget noen penger, ikke særlig mange, til et forberedende arbeid, og i 1826 ble tomt innkjøpt nede ved Akershus festning. Planer for en skole med fem bygninger, tegnet av byens ledende arkitekt, stadskonduktør Chr. Grosch, ble lagt frem i 1830 og derpå lagt på is av Stortinget. Det var både for storartet og for kostbart. Planene ble redusert gang på gang, til stadig større frustrasjon hos departementets betrodde mann, lektor i veterinærvitenskap Christian Peter Bianco Boeck. Til slutt ga han opp da Stortinget enda en gang, i 1839, begrenset sin bevilgning til de vanlige 1500 spesidaler til den aller mest nødvendige avlønning, men uten noen midler til å reise egne tilfredsstillende bygg.

Så ble det pause i byggeplanene. I 1884, etter 50 år, foreslo landbruksdirektøren på et møte at utdanningen av dyrleger burde legges til landbruksskolen i Ås, og han ble møtt med hoderystende uenighet fra veterinærer. I 1896 fremmet en stortingsoppnevnt kommisjon igjen forslag om at en veterinærskole skulle legges til Kristiania. De foreslo at løkken Solitude i Bogstadveien burde kjøpes inn for formålet, siden tomten nede ved festningen i mellomtiden var blitt for liten.

Igjen vegret Stortinget seg for å bevilge de nødvendige penger, men trolig med stadig dårligere samvittighet. To år etter uttalte landbrukskomiteen: «Den samlede komité vil uttale nemlig det håp, at tiden snart måtte være inne for statsmaktene å søke tanken om oprettelse av en norsk veterinærhøiskole bragt til virkelighet», og regjeringen ble anmodet om å finne en passende tomt, fortrinnsvis i Kristiania.

Året etter ble det anbefalt innkjøp av 33 dekar av kommunens tomt på Frogner, omtrent der hvor Frogner Stadion nå ligger. Samtidig ble det laget et program for hva en slik skole skulle inneholde av bygninger og funksjoner, med henvisning både til naturvitenskapelige ambisjoner og statens verdighet. «Man måtte ikke tro at man kunde utdanne dyrlæger ved å bygge en slags almueskole for kvaksalvere».

Nå ble det litt mer fart på saken. I 1899 reiste veterinærdirektør Ole Olsen Malm sammen med arkitekt Olaf Lilloe på studietur nedover på kontinentet. Rapporter ble skrevet, studieplaner og budsjetter utarbeidet, og debatten om lokalisering gikk igjen heftig både i pressen og i Stortinget – kanskje det var bedre å legge skolen til Hamar, eller Gjøvik, Stavanger, Fredrikstad eller Ås? Og dessuten var det jo billigere fortsatt å bruke skolen i København. Igjen skygget Stortinget unna den vanskelige saken og unnlot å bevilge penger til innkjøp av tomten på Frogner. Veterinærdirektør Malm var bitter: «Uten et eneste undskyldningsord for denne forandrede stilling, ja endog uten nogen medfølgende gravtale, nedbalsamertes veterinærhøiskolen for tredje gang».

«Veterinærtomten» nede ved Akershus var i årenes løp gradvis blitt spist opp av militærvesenet som ville ha plass for nye kaserner. Først i 1916 ble resten av tomten endelig solgt, og pengene saltet ned i et fond for et fremtidig skoleprosjekt.

Forbilder, lokaliseringsdebatt og byggeplaner

På denne tiden ble det rundt i Europa anlagt en rekke veterinærlaboratorier siden serumbehandling fikk en stadig viktigere veterinærmedisinsk rolle. I 1909 vedtok Stortinget å bevilge penger til et veterinært seruminstitutt. Som tomt ble nå foreslått utskilt en del av universitetets område på Tøyen, der det ifølge veterinærdirektøren senere også kunne bli plass til en høyskole. Nye studieturer ble foretatt, og departementet fant ut at en tomt på hjørnet av Ullevålsveien og General Birchs gate kanskje kunne egne seg bedre. I 1910 og 1911 bevilget Stortinget endelig de nødvendige penger til å reise en bygning.

Arkitekt Bredo Greve hadde fått oppdraget med å tegne instituttets bygning, av hensyn til naboene ikke høyere enn 2½ etasjer, gjennom en kongelig resolusjon av 14. juli 1909. Det var ingen konkurranse om oppdraget. Greve var en av nasjonens mest erfarne arkitekter, utdannet i Berlin, og ansett som særlig kompetent og leveringsdyktig på store og komplekse anlegg. I 1909 var han 38 år gammel, og hadde fått sitt gjennombrudd med seier i konkurransen om Kunstindustrimuseet og Kunst- og håndverksskolen i Oslo i 1897 (sammen med J. O. Hiorth), ferdigstilt i 1904. Han var midt i arbeidet med å tegne Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, etter en 3. premie i konkurransen i 1901, ferdig i 1910. Han fikk visstnok oppdraget fordi hans prosjekt var det billigste av de premierte.

Den 17. august 1911 vedtok Stortinget enstemmig arkitekt Greves fremlagte forslag til Veterinærinstituttet, og 8. oktober 1912 ble byggingen startet. De nye lokalene kunne så tas i bruk i november 1914.

Nå kom det også fortgang i planene for en høyskole. Departementet mente den tilstøtende tomten Lindern, brukt til døveskole, kunne egne seg for et slikt formål, og den ble innkjøpt i 1915. I 1916 reiste professor Halfdan Holth, veterinærkaptein Johan Theodor Torgersen og arkitekt Greve på studietur til Stockholm. Det var krig i Europa, og det var derfor uaktuelt å besøke veterinærhøyskolene i Leipzig, Brüssel, Paris og Lyon. Komiteen kom hjem med anbefaling om innkjøp av en større tomt. I 1917 fikk derfor departementet lagt til et tilstøtende areal i Ullevålsveien, og hele området som kunne brukes til en ny høyskole lå nå klart, 41 dekar. Arkitekt Greve gikk i gang med planer, Holth og Torgersen tok med seg planene til København der de ble gjennomgått og korrigert, og 30. juni 1917 ble så justerte og ferdige planer for høyskolens bygninger oversendt departementet. I august 1918 ble Greve engasjert av departementet til å utarbeide arbeidstegninger, og arbeidet med utgraving og fundamentering ble påbegynt høsten 1920.

Det var ikke bare for Veterinærhøgskolen at tomtevalget var tidkrevende og kontroversielt. Universitetet på Karl Johan hadde særdeles trange forhold, og særlig fysikerne ønsket mer plass. En tomtekomité for en utvidelse av universitetet ble nedsatt i 1917. Den vurderte det østlige alternativet Tøyen, som hadde vært i universitetets eie helt siden 1812, opp mot Observatorietomten (der Nasjonalbiblioteket nå ligger). Rett før det skulle fattes beslutning, ble Blindern gård spilt inn av noen professorer. Og i 1920 besluttet Stortinget så at det skulle bygges på Blindern. Fysikerne ville være på vestkanten, mens biologene fortsatt ville holde til på Tøyen. Men Tøyen var østkant, arbeiderstrøk, preget av fabrikkpiper, røyk og mye sosial elendighet. Dette ble satt opp mot et «fredet, rolig, vakkert, verdig» miljø på vestkanten, for slik å la «villabebyggelsen bre seg ut mellom og omkring aandens og haandens «verksteder», ikke som kaserner, men som aapne havebyer», slik det sto i et professoralt innlegg i Dagbladet i 1920. De fleste professorene og studentene bodde på vestkanten. Det samme gjaldt nok for veterinærmiljøet, der de samme vurderinger av Tøyen opp mot Oslo vest ble foretatt, med litt varierende argumentasjon.

Byggingen av hundeklinikken og den medisinske klinikk kom først i gang, mens arbeidet på hovedbygningen først ble startet i 1925. Det var trange og urolige tider i landet. Mekaniske Verksteders Landsforening varslet i oktober 1923 5 % lønnsnedslag, og jernarbeiderne i Kristiania gikk til ulovlige streiker som varte frem til mars 1924. Andre streiker fulgte etter, og i 1924 var 63000 arbeidere i konflikt. Utover mot 1930 ble den økonomiske situasjonen forverret. Arbeidsgiverforeningen krevde 15 % lønnsnedslag. LO -kongressen nektet å følge, og norgeshistoriens største lockout ble iverksatt. Det dramatiske høydepunktet ble nådd under Menstad-slaget i Skien 8. juni 1931, da statspoliti og soldater ble satt inn for å stoppe konfrontasjoner mellom streikende arbeidere og streikebrytere på Norsk Hydros anlegg.

Slike problematiske tider var merkbare langt inn i departementale kontorer, og ga klare utslag i den statlige investerings- og byggeviljen. Byggearbeidene for den nye Veterinærhøgskolen ble holdt tilbake, og bare det mest nødvendige for å starte undervisningen kunne settes i gang. Byggingen av hovedbygningen fikk fortsette, om enn i langsommere tempo, og den var satt under tak sommeren 1927. Statens Veterinærklinik ble etablert i 1929 i den bygningen som senere ble medisinsk klinikk. Med de andre bygningene gikk det enda tregere, men i 1930 var hovedbygningen, kirurgisk klinikk, hundeklinikken og obduksjonsbygningen ferdige, i hvert fall utvendig.

I 1931 var landets finansielle og politiske situasjon blitt enda vanskeligere, videre byggearbeid ble stanset og byggekomiteen oppsagt. Bygningene sto nå uinnredet og ubrukt, og det så mørkt ut for hele høgskolen. Det ble til og med diskutert å overlate alle de uferdige bygningene til Statens Teknologiske Institutt. Men i 1933 ble det igjen bevilget penger til at arbeidet kunne fullføres, med oppfordring om stor sparsommelighet. Høsten 1936 sto de siste bygningene ferdige slik at undervisningen kunne begynne.

Arkitekt Greve døde allerede i 1931, og arbeidet med innredningen av de siste bygningene ble overtatt av arkitekt H. J. Sparre.

Nasjonsbygging og monumentalitet

Det var viktig for byggekomité og arkitekt at den nye skolen «i sitt grunnlag likestilles med andre europeiske veterinærhøiskoler og med våre hjemlige høiskoler, universitet…», slik det sto i proposisjonen til Stortinget i 1916. Det forutsatte en viss nasjonal monumentalitet og en verdighet som kunne avspeile veterinærprofesjonens betydning for landet. Samtidig skulle det nye anlegget virke «harmonisk sammen med Veterinærinstituttet», slik at de «for øiet fortoner seg som en enhet», i følge planen fra 1917.

Hovedbygningen fikk sin fasade mot General Birchs gate, men trukket godt tilbake, slik at lange og lavere fløyer strakte seg mot gaten og omsluttet et stort tun. Situasjonen kan ligne på Norges tekniske høgskole (NTH), et prosjekt som Greve nylig hadde avsluttet: En monumental bygning med et sterkt identitetsuttrykk i fasaden ut mot byen, og så etter hvert mer variert bebyggelse bakom, plassert og utformet slik det falt seg etter stadig nye behov for ekspansjon. For Veterinærhøgskolen tydet innkjøpet av den store tomten opp mot Lindern på at både myndigheter og arkitekt så for seg en betydelig utvidelse av anlegget bak hovedbygningen. Allikevel ble bebyggelsen rundt tunet formet som et sluttet hele. Dette skulle bli høgskolens ansikt mot verden, dens signatur overfor samfunnet. Forbildet var nok ikke minst Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i København, også det et sluttet og stramt anlegg som hadde fått sin hovedbygning i 1858, men med en ny og mer monumental fasade ut mot byen i 1898. Også Veterinärhögskolan i Stockholm ble studert, der et antall nye teglbygninger var bygget ut i årene 1907–1912 i nordre del av Djurgården.

Hovedbygningen er reist i tegl og slemmet med gråfarget teglpuss. All dekor, med gesimser, døromramming og sokler er utført i lys granitt. Et høyt valmet tak med to store piper og et lavt pediment (også kalt tympanon) over midtre del av øverste etasje samler bygningskroppen til en kompakt og regulær form. Store volutter, en buet form hentet fra den klassiske søyleorden, gjør at den nederste del av veggen strekker seg over mot de lave fløyene, forbundet med enkle, avrundede portaler. Fasaden er strengt symmetrisk og kan virke ganske tung og formell, som et urbant palé med røtter i sen italiensk renessanse, der et stort forbilde, også for datidens klassisk inspirerte norske arkitekter, var den norditalienske arkitekten Andrea Palladio.

Interiøret bærer senrenessansens symmetriske verdighet. Fra hoveddøren leder en bred granittrapp opp til første etasje, hevet en halv etasje over bakken. En stor bue båret av kapiteler i klebersten inviterer til en bred tverrgående korridor med gulv i store oljede skiferplater, der auditorium, patologisk samling, laboratorier og professorkontorer fikk plass. To symmetriske trappeløp under kryssbuehvelv fører på begge sider videre opp til andre etasje med omtrent samme rominndeling, her med rektors kontor i et hjørne og et lite oppholdsareal som en nisje med steinbenker og balkong rett ovenfor hoveddøren. De to trappene fører videre opp til tredje etasje, der skolens festsal har den dominerende plasseringen på midten med store draperte vinduer ut mot den store plenen. Det er et staselig rom med pussede og kalkmalte røde veggflater med dekor i bladgull og store hvitpussede pilastre fra gulv til et kassett-tak, også det med dekorasjoner i bladgull. Særlig denne festsalen og trappeløpene er pietetsfullt tatt vare på, og fremstår i dag slik de gjorde da bygningen var ny i 1936.

Arkitekturen i 1920-årene, da dette ble tegnet, var preget av overgangen mellom en nasjonalromantisk nybarokk og en strammere nyklassisisme. Modellene lå stadig ute i Europa, ikke minst hentet hjem fra den tyske utdannelsen til Bredo Greve og de fleste av hans samtidige, men med forsøk på å innføre noen norske referanser, en norsk holdning hentet ut fra tradisjonell storgårdsarkitektur og byenes trepaleer. Det var hva Odd Brochmann har kalt forsøket på en «hjemliggjørelse av norsk arkitektur». Carl og Jørgen Berner hadde i 1915 tegnet Bøndenes Hus i Kristian IVs gate, med et tilsvarende tungt tak, en gavl som midtmotiv, og Magnus Poulsson tegnet i 1917 en forretningsgård for Det Forenede Damskibs-Selskab nederst i Karl Johans gate. I begge hus er den litt famlende og viltre jugendinspirasjonen fra et tiår tilbake borte, samtidig som den rene og stramme nyklassisismen med greske søylefronter var erstattet av et forsøk på å finne tilbake til noe mer norsk, med røtter i bondestuer og bygårder. Her må Bredo Greve, på denne tiden en av de mest erfarne og meriterte arkitektene i byen, regnes med til de arkitekter som, i tråd med Henrik Sørensens og Erik Werenskiolds samtidige debattskrifter, søkte å finne frem til en norsk grammatikk, i motsetning til den «formalisme og fremmeddom» som de fant i nyklassisistenes forbilder nede fra kontinentet.

Greves prosjekt for Veterinærhøgskolen kan plasseres i en vanskelig overgang, mellom det klassiske og det moderne, mellom det internasjonale og det norske. Da den endelig åpnet i 1936, var den allerede blitt litt gammelmodig, stilmessig utdatert. I motsetning til prosjektet for Oslo Rådhus, som ble fullstendig tegnet om, ettersom arkitekturidealene skiftet, fra arkitektkonkurransen i 1917 til det endelig sto ferdig i 1950, ble hovedbygningen på NVH fastholdt i hovedsak slik den opprinnelig var tegnet 15 år tidligere. Fra 1910 ble tilgangen på impulser til den nye arkitekturen også endret, ved at de første norske arkitektkullene ble uteksaminert fra NTH i Trondheim, og den sterke linjen til de tyske skolene og akademiene ble brutt.

Utbyggingen av universitetet på Blindern fikk et annerledes forløp, og er blitt stående som et anlegg som innvarsler den nye tid. Det seirende prosjektet i konkurransen om det nye Fysisk Institutt i 1926 var klassisk, med streng symmetri, søylehall og kuppel. Det tilhørte tradisjonen fra Haugesund rådhus, tegnet i 1922, og Den Norske Creditbank i Prinsens gate fra 1924. Men det universitetsanlegget som sto ferdig i 1931 hadde skåret vekk de klassiske elementene. Arkitektene Finn Bryn og Johan Ellefsen innførte i stedet den stramme og rensede funksjonalismen, med dekorløse kuber og en dristig utstikkende baldakin mot solen, den nye friheten og det grønne landskapet. Det var en ny saklighet, med klare internasjonale referanser til den nye funksjonalismen, grunnfestet i Norge gjennom den epokegjørende Stockholmsutstillingen i 1930 og ikke minst samtidige byggverk av arkitektene Lars Backer (Restaurant Skansen, 1925 og Ekebergrestauranten 1927–1929), Blakstad & Munthe-Kaas og Arne Korsmo.

Sommeren 1936 var den nye høgskolen endelig en realitet, verdig tilbaketrukket bak smijernsgjerdet i General Birchs gate. Høsten 1935 var de første to professorer tilsatt og det første kull på 15 studenter tatt opp, med undervisningen gitt ved universitetet. Fra høstsemesteret i 1936 fikk det andre kullet plass i de nye bygningene. Enda to professorer ble tilsatt sammen med amanuenser og administrasjon. I juni overtok et nytt Professorråd styringen, og det ble holdt valg på skolens første rektor. Den oppgaven fikk professor Halfdan Holth nærmest som et biverv. Han var, og fortsatte som, direktør og professor ved Veterinærinstituttet. Disse stillingene var han blitt utnevnt til i 1917, samme år som han reiste på studieturer sammen med arkitekt Greve til København og Stockholm for å utarbeide program for den nye høgskolen. Helt siden 1919 hadde han vært leder for byggekomiteen, og han styrte Veterinærhøgskolen med myndig og erfaren hånd frem til 1948.

I årene frem mot krigen kom virksomheten inn i faste former, og det ble ikke bygget mer på en stund. I 1948 sto tilbygget til hundeklinikken ferdig, det huset også Institutt for biokjemi. I 1956 kom Institutt for reproduksjonsfysiologi- og patologi. Begge disse bygningene var oppført i samme stil som hovedanlegget, i tegl med gråslemmet puss, om enn i noe enklere utførelse og uten dekorelementer i granitt og kleber.

Fra 1963 var det nye planidealer og en ny arkitektonisk form som overtok. Det monumentale anlegget med ansikt og akse ut mot General Birchs gate ble forlatt. Arkitekt Rolf Ramm Østgaard overtok som arkitekt, og han ønsket en løsere komposisjon, orientert innover og bakover i området og med linjer og fasader vendt ut mot de andre gatene, Sognsveien og Ullervålsveien. Ramm Østgaard var en betydelig arkitekt innenfor en nordisk modernisme, 17 utdannet ved NTH rett etter krigen og med sine første praksisår først hos den store mester Alvar Aalto i Helsinki og deretter hos Erling Viksjø i Oslo (som i denne perioden blant annet var arkitekt for det nye Regjeringsbygget i Oslo). Hans arkitektur ble preget av store, rolige volumer i rød tegl. Byggene som ble reist på NVH var komponert som store flater, med lange linjer understreket av utkragende flate tak, ofte med gesimser beslått i kobber, kraftige dragere i eksponert betong og lange horisontale vindusbånd. Møbleringen var enkel og lys nordisk i tre, gulv i lys parkett, enkel industriell belysning, og mørkbeisede elementer i vegger og rammer for dører og vinduer. Mer enn noe forteller disse bygningene om en ny nøktern saklighet og funksjonell fornuft fra statens side som byggherre. Det store nasjonsbyggingsprosjektet var fullført. Nå skulle det bygges brukelige bygninger innenfor budsjettrammer og med et beskjedent formspråk som først og fremst kommuniserte måteholdet i forvaltningen av offentlige penger. Overgangen fra det mer monumentale opprinnelige anlegget til de bygg som ble reist frem mot 1980, med velferdsbygget lengst nord i området som en verdig avslutning, kan samtidig leses som en beretning ulike strategier for nasjonsbygging.

De siste byggetrinnene i denne beretning tilhører 1990-årene. Et fellesbygg for flere offentlige tilsynsorganer (nå Mattilsynet), Veterinærinstituttet, NVH og Statens ernæringsråd sto i 1996 ferdig ut mot hjørnet der høgskoleområdet møter Adamstuen, med inngang mot Ullevålsveien og fasade langs Sognsveien. Det er tegnet av arkitektkontoret ØKA W i en form, og med bruk av tegl som hovedmateriale, tilpasset Ramm Østgaards bygninger. Også dette bygget viser det moderne kontorbyggets nøkterne saklighet og laboratorievirksomhetens strengt industrielle logikk.

I 1990 overtok NVH også Lindern skole, oppe på haugen mot nord i området. De gamle bygningene på Lindern gård har en broket historie – med institusjoner for «forkomne piker» som skulle hjelpes tilbake til samfunnet og tvangsskole for gutter. Bygningene har nå i et par tiår huset kontorer, laboratorier, barnehage, hybler og gymnastikksal for NVH, uten at området er blitt visuelt innlemmet i det øvrige høgskoleområdet.

Veterinærhøgskolen er ikke gjennom en snart hundreårig bygningshistorie blitt noe helhetlig eller harmonisk anlegg. Den monumentale fronten mot General Birchs gate er, i skolens dagligliv, blitt en pen men litt upraktisk fasade, litt som storgårdens kjølige stue stilt på stas bak nedtrukne gardiner. Bakom, der det meste av virksomheten foregår, har det ikke vært noe forsøk på en samlende identitet, ikke noe av Blindern-campusens stramme regularitet. Det er mest veier og parkerte biler, brakker og enkelte store gamle trær mellom bygningene, med driftsavdeling og smie midt i anlegget. Det er samtidig noe velgjørende uformelt og liketil over området, trolig ikke helt i samsvar med arkitekt Greves og rektor Holths mer staselige ambisjoner, men kanskje et godt uttrykk for fagområder uten sterke akademiske tradisjoner i dette landet, i skjæringsflaten mellom forskning og undervisning på den ene siden og en mer pragmatisk dyrehelse på den andre. Her ligger det et særpreg det kan være viktig å pakke med seg i bagasjen når flyttelasset om noen år går sørover til Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås.

Kilder

Bjønness, Hans C., 1984. «Universiteter og høgskoler».
I Byggekunst nr. 5, s. 219–221.

Brochmann, Odd, 1981. Bygget i Norge, bind 2.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Figenbaum, Peder og Marianne L. Nielsen, 2005.
«Med kunnskap skal landet bygges». I Ulf Grønvold, red.,
Hundre års nasjonsbygging, Oslo: Pax Forlag.

Frøslie, Arne, red., 1991. Veterinærinstituttet 1891–1991.
Oslo: Statens veterinære laboratorietjeneste.

Gussgard, Gunnar, 1987. «Byplanlegging og maktspill».
St. Hallvard nr.1, s. 23–29.

Johnsen, Espen og Eirik Bøe, 1997. «Universitetet på Blindern 1926–36. Fra kionkurranse til kulturvern». Arkitektur i Norge, Årbok 1997. Oslo: Norsk Arkitektmuseum og Bonytt AS.

«Konkurranse om planer til det nye universitetsanlæg på Blindern».
Byggekunst 1926, s. 65–94.

Landbruksdepartementets Veterinærkontor, 1936. Norges
Veterinærhøiskole. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Norberg-Schulz, Christian, 1983. «Fra nasjonalromantikk til
funksjonalisme. Norsk arkitektur 1914–1940». I Norges Kunshistorie,
bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Velle, Weiert, Hans Kolbein Dahle, Finn Gjesdal og Nils Krogh, red.,
1985. Norges Veterinærhøgskole 50 år. Oslo: Norges Veterinærhøgskole.

ØKAW AS Arkitekter MN AL, 1996. «Fellesprosjekt Adamstuen, Oslo». Byggekunst nr. 3, s. 18–23.

Østgaard, Rolf Ramm, 1978. «Norges Veterinærhøgskole og
Veterinærinstituttet i Oslo». I Byggekunst nr. 4, s. 122-128.